Enkelte bøker...

Jeg blogger igjen.

Det er skummelt noen ganger, hvordan en bok kan rive deg ut av det livet du lever, inn i sitt eget lille univers. Du blir den personen du leser om, du føler følelsene hans, tenker tankene hans, og deler gledene og sorgene hans. Ingenting er viktigere enn å lese videre i boka, og du får ikke fred før siste side er nådd. Sånn har jeg det nå. Filmen var bra, men boka er bedre (som alltid). Mannen som elsket Yngve.

Det kommer kanskje ikke som noe sjokk at jeg ser for meg Yngve som Bill Kaulitz. I boka blir han beskrevet som en høy, slank, vakker fyr med blekt ansikt og røde lepper. Så selv om jeg har sett filmen, så synes jeg at Bill passer aller best til den beskrivelsen. Jarle er bare Jarle, da, hvertfall som regel. Helge er bare Helge, og Katrine er bare Katrine.

I boka så liker ikke Yngve "Japan" eller hva det bandet/artisten het. Han liker egentlig ikke musikk, han er bare ulidelig stolt over å ha møtt en fyr i Duran Duran for fire år siden. Men han er veldig interessert i Egypt, da.

Måten forfatteren, Tore Renberg, skriver på, er veldig fin og avhengighetsskapende. Du får oppleve alt gjennom hodet til Jarle, og på den måten får du vite utrolig mye, mer enn det som går an å skildre i en film. Når jeg leser sånne bøker, får jeg utrolig lyst til å bli forfatter. Kanskje jeg blir det. Vi får se.