Navnløs fan fic, del 4

Har no så lite å skriv om, så læll...

***

Det var slitsomt for Rita å kjøre bil gjennom hele Nord-Europa; hun greide nemlig ikke å sove i bilen, og når foreldrene foran henne byttet på å kjøre og å sove i passasjersetet, ble det veldig lite søvn på datteren deres. Ikke at hun hadde klagd så mye over det; hun visste at de ikke hadde råd til å ta inn på motell hver natt, så hun holdt seg så omgjengelig som overhodet mulig.
Selv om solbrillene var pakket godt inn i sekken nå, var de aldri ute av hodet hennes et eneste sekund. Øyeblikket hvor hun hadde trukket dem forsiktig av Bill og hvisket navnet hans, ble spilt på repeat inne i hodet hennes, og hun var nesten lei av å gå gjennom den om og om igjen nå, etter fire dager. De var snart i Praha nå, stadig lengre borte fra ham. Ville hun noen gang få se ham igjen?
”Det skal bli morsomt å besøke Hans, da, synes du ikke, Ritamor?”
”Ritamor” – hun hatet at moren kalte henne det!
”Jo da, det skal bli fint, selv om jeg tross alt har vært der en gang før”, svarte hun.
Hans var Ritas fetter, som for tiden studerte medisin i den tsjekkiske hovedstaden. Hans var en av hennes aller beste venner, og hun gledet seg til å se ham igjen, selv om tanken på at hun hadde møtt Bill Kaulitz fikk det til å blekne aldri så lite.
”Også skal vi i dyrehagen på onsdag, blir ikke det fint, Rita?” Moren var visst i skravlehumør i dag. ”Så får du sett de to isbjørnene, vet du, som du har snakket så mye om. De som er oppkalt etter de to i det bandet ditt! Du gleder deg vel til det?”
Rita sukket – høyt og tydelig, så moren skulle skjønne at hun ikke orket maset hennes. Visst hadde hun hatt lyst til å se isbjørnene Bill og Tom for en uke siden, men nå ville hun helst bare være hjemme i Hans’ leilighet og høre musikk og lese bøker. Hun hadde jo sett den ekte Bill nå – hvorfor skulle hun bry seg om en bjørn som het det samme som ham? Dessuten var det innmari synd på dem – isbjørnene altså – siden måtte bo i et land med et klima som var over femti grader varmere enn det de var skapt for, og siden de hadde altfor liten plass å bevege seg på. Det var grusomt mot dem, rett og slett.
Hun sukket igjen, og falt inn i en døs hvor Bill var det eneste hodet hennes var fylt med. Han var mye vakrere i virkeligheten enn på bilder. Nesten utenomjordisk.

***

...og det skumle er at Annelise (eller Ida?) sa at Bill så ut som noe utenomjordisk her en dag. Jeez..

Jeg aner forresten ikke hvor denne kommer til å ende. Man er jo på vei mot en intens romanse her, men det må jo være intriger for at det skal bli bra.. Men hodet mitt vil ikke ha intriger, det vil ha dans på roser og tulipaner. Hmmm...