"Er jeg normal?"

"Normalt" og "unormalt" er to utrolig teite uttrykk. Jeg husker jeg som 14-åring (jeg skulle begynne i tiende, jeg var vel 14 da? Joda..) var på en rideleir langt inni Telemarken, som i det store og hele var en veldig fin opplevelse, med verdens herligste galoppturer gjennom skogen på islandshest, og bading med hest og voltige. Men det var ikke det jeg skull fortelle om. Jeg skulle fortelle dere om en av jentene der. Hun var 12 år (eller 13, hun skulle begynn i åttende..). Uansett, hun synes visst at jeg var veldig unormal. Vi bodde i et stabbur, og en gang når jeg var på vei ned, og hun var på vei opp, stoppet hun meg for å - på en veldig ekkel og direkte måte - spørre om jeg hadde "pulet noen", som hun sa. Sevfølgelig hadde jeg ikke det, hallo, jeg var 14! Det var iallefall det jeg tenkte, samtidig som jeg tenkte at hun var rar, spesielt da hun svarte ja da jeg spurte henne tilbake (nærmest automatisk). Samme kveld, når vi skulle sove, utbrøt hun plutselig: "Herregud, jomfru! Og du skal begynne i tiende??" "Det er ikke så unormalt det da", sa en av de andre jentene. "Jo, det er jævlig unormalt, jo!"

Javel? Så jeg var unormal? Smart og reflektert som jeg var allerede da (hahaha..), var jeg fullstendig klar over at gjennomsnittlig debutalder for jenter lå rett over 17 år, og for gutter rett over 18 (på den tiden, tror det har sunket nå..), men likevel greide jeg ikke å motsi henne. Men hvem var hun til å si at jeg var unormal, egentlig?

Folkens, uansett hva dere gjør: Aldri bekymre dere for om dere er normale eller ikke! "Normal" er et uttrykk som blir misbrukt altfor mye, og det fører ikke til noe godt uansett, så drit i å definere hva som er normalt og ikke, og drit i å ta dere nær dersom noen definerer dere utenfor det normale!

Dette er hesten jeg red på på rideleiren på Haugholt - Gosi. ^^

http://www.haugholt.no/