Sinnsykt forelsket

"Jenter er virkelig spik spenna gærne," sa han.
Jeg lo.
"Ja, det kan hende. Det høres sprøtt ut nå. Men jeg visste ikke at ... at det skulle bli sånn som dette."
Adam stanset.
"Hva mener du med sånn som dette?"
"Det vet du jo," sa jeg. "Jeg vet at du vet det."
"Jeg vil høre det."
Jeg så på det store kastanjetreet som sto nærmest. Klatret med blikket oppover stammen, opp blant greinene og løvtaket som begynte å bli glissent. Jeg tenkte at jeg ikke burde gjøre dette. Tenkte at jeg burde si ha det og gå hjem så fort jeg kunne. Men det var jo bare det at jeg ikke kunne. Ikke i det hele tatt. Jeg rettet blikket mot Adam og pustet dypt inn.
"Jeg er forelsket i deg," sa jeg. "Helt forferdelig, sinnsykt mye."
Adam smilte fort. Så til siden. Så ned i bakken. Så på meg.
"Har du noen gang blitt så glad at du bare har lyst til å skrike og hoppe rundt?" spurte han så.
"Ja. Da du sa at du ville være med å finne Marie. Jeg for ut i byen og hylte, skremte gamle damer og drev på."
Adam lo. Så ble han alvorlig igjen. Plutselig. Som når noen slukker lyset.
"Jeg elsker deg så jeg kan dø," sa han. "Jeg tenker ikke på noe annet enn deg. Jeg tror jeg blir sprø snart."
Hjertet sendte av gårde en flom av varmt blod gjennom meg, og jeg klarte nesten ikke å stå oppreist, og jeg vet ikke riktig hvem som strakte seg etter hvem, men øyeblikket etter var jeg helt inntil ham og klamret meg til ham som om jeg ville drukne hvis han ikke var der, og han holdt hardt rundt meg, fant munnen min og vi kysset, lette i hverandre etter mer og enda mer, og hver eneste fiber i kroppen ville ha ham, brant, lengtet, sang og jamret etter ham, hendene rundt nakken hans, ikke før nå skjønte jeg hvor mye øynene mine hadde stirret på den nakken, først nå da fingrene kunne kjenne og stryke og lete seg opp til håret og ned igjen over skuldrene, jeg ville nærmere, trykket meg hardere inntil ham, underlivet mitt mot hans, lår mot lår, fomlet med hendene under jakka og genseren og fant varm, naken hud som sendte ild gjennom meg og blandet seg med smaken og duften hans til en hamrende, ukontrollerbar lengsel. Pusten hans var varm mot halsen min og håret, og jeg kjente leppene hans mot øret mitt da han plutselig holdt meg fast, holdt meg stille i varmen og lysten, og jeg kjente hvordan det dunket i meg og hvor tung kroppen hans var mot min, nær, nær.
"Vent," hvisket han. "Vent litt. Ta det rolig mens jeg trykker deg ned i gresset og gjør deg til et punkt i den pusleboka!"
Jeg fniste gispende mot skulderen hans. At det kunne være sånn. Kjennes sånn. At han fantes. Jeg måtte si det, selv om tunga knapt ville adlyde.
"Tenk at du fins ...!"
Jeg kjente smilet mot kinnet mitt.
"Det er du som fins."
"Fins ikke du?"
Han nølte.
"Jo," hvisket han så. "Jeg fins mer enn jeg noen gang har gjort i mitt liv, tror jeg. Jeg vil være sammen med deg. Hele tiden. Døgnet rundt i evighetens evighet."

Katarina Von Bredow