"Jeg har ikke med meg ekstra sminke!"

Jeg har tidligere uttrykt min kjærlighet for Maria Mena. I kveld fikk hun årets Spellemann for Årets kvinnelige artist. Vel fortjent, så klart.

Om det ikke skjer noe utrolig uventet og sjokkerende utover kvelden, så er det nok Marias tårevåte ansikt som kommer til å få mest bildeplass i reportasjen fra Spellemann i VG i morgen. (Edit; selvfølgelig har VG vært raskere enn meg.. (Ny edit; VG har fordeler, bare les..)) Ja, for hun gråt. Og gråt. Hun fikk ikke fram så særlig mye, selv om så gjerne ville, og selv om Madcon så godt de kunne prøvde å oppmuntre henne. Gledestårer er jo et kjent fenomen, men hun brøt rett og slett sammen.

Og det er nettopp det jeg liker med Maria. Så nær, så intens, så ekte. Distanse finnes ikke. Hun er ikke den som smiler stivt og sier thank you tusen ganger. Gråten hennes sa jo mer enn de tusen ordene. Det finnes vel ingen andre som noen gang har fortjent en pris mer.