Jeg...

Jeg hører på Let Go.

Jeg har vondt i hodet.

Jeg har vært sammen med Marte i dag.

Jeg klør.

Jeg er trøtt.

Jeg vil gi noen en klem.

Jeg føler at det er lenge siden jeg har gått tur i Bolga.

God natt, vennen.

I'm sick.

Jeg har blitt syk. Ja, tenk, jeg ble syk i forgårs kveld, mens jeg var på fjellet... Var ikke videre morsomt, nei. Men jeg slapp å bli med å ta linjeanalyse. Lå våken nesten hele natta i den teite køyesenga og hadde feberfantasier om floraen min og blomstene jeg ikke fikk pressa fordi jeg var syk. Det var veldig forstyrrende.

Ellers var ikke fjellturen så sugen som jeg hadde forventet, men det var skamløst godt å komme hjem. Hjem til senga mi (som jeg elsker), badekaret mitt, pappaen min og alle plakatene mine. Jeg kjøpte forresten Topp før jeg dro på tur, så nå har jeg enda en Bill-plakat. Det begynnet å skrante på steder å henge ham opp nå. Tror antall ganger han dukker opp på veggen min har passert 70, hvis ikke 80, nå.




Lenge leve usakligheten.

Forresten så har premieren til Harry Potter og Halvblodsprinsen blitt utsatt fra 21. november 2008 til 17. juli 2009. Det suger.

Noe som suger enda mer, er at jeg kjeder meg.

Navnløs fan fic, del 3 (+fjellturprat)

Okei. Jeg skal på fjelltur i morgen, tre dager på Vangshaugen i Sunndal. Biologigreier. Kan ikke påstå at jeg er overivrig etter å tilbringe to netter, kvelder og morgener med fullt av folk jeg ikke kjenner, men jeg pleier å overleve.

Tenker jeg slenger på del tre av min fan fic, siden jeg ikke får blogget igjen før onsdag anyways. Jeg er midtveis i del 7 nå, og det begynner å nerme seg litt drama. Så vi får se. Ikke bli skuffet dersom det plutselig er bråstopp, skal nok få sparket det igang igjen.



Bill betalte for chipsen og colaen og tuslet ut i turnébussen igjen. Tom satt og halvsov foran et TV-spill.
”Dette går til helvete”, sa Bill, halvveis til Tom og halvveis til seg selv. Han visste ikke riktig hva han mente med det, men det virket som om Tom forstod.
”Ro deg ned, bror, det er bare et spill”, mumlet han, mens han glippet med øynene og gled lenger ned i lenestolen.
”Bare et spill…”, gjentok Bill som et ekko, og gikk resolutt forbi Tom og inn til senga si i enden av bussen. Han hadde med vilje unngått å foreslå for Tom at han skulle gå inn og legge seg han også – han ville være alene nå. Han begynte å studere boka han hadde fått av jenta på bensinstasjonen. ”Mannen som elsket Yngve”. Han leste bakpå:
”Mannen som elsket Yngve handler om Jarle Klepp. I januar 1990 går han i andre gym på Kongsgård skole i Stavanger. På brystet har han en button hvor det står "Ikke mobb kameraten min", og noen ganger har han et Palestina-skjerf rundt halsen. Han er mot EF og for miljøvern. Han hater listemusikk, kommersialisme og kapitalisme og syns godt over 80 prosent av sine jevnaldrende er å regne som konservative og uvitende tullinger. Rundt ham er det gamle Europa i ferd med å forandre seg til det ugjenkjennelige, men selv er han mer opptatt av det som ligger foran ham - framtida - enn av fortida. Dessuten er han oppslukt av kjæresten sin, Katrine, han beundrer den radikale kompisen Helge og han spiller i Mathias Rust Band. Han har et varmt og nært forhold til moren sin, som nettopp har skilt seg fra en alkoholisert og skremmende far, og han er forelsket i Yngve.”
Stavanger… Hvor på kloden var det? Mot EF, hater listemusikk, kommersialisme og kapitalisme… Forelsket i Yngve? Var dette et hint til ham, Bill?! Han var lei av at folk hintet til at han var homo. Så innmari, forbaska lei.
Skulle han lese boka? Han hadde egentlig ikke tid. Eller, egentlig hadde han all verdens med tid. All bussingen rundt om i Europa, all ventningen før konsertene… Han lurte på hvordan Tom, Gustav og Georg ville reagere dersom han satt med nesa i en bok ti minutter før de skulle på scenen. Han måtte nesten le da han forestilte seg ansiktene deres. Tenk å skulle lese på green room, da, gitt!
Men han begynte likevel å lese, der og da, i senga si i turnébussen, kl halv to en natt før Tokio Hotel skulle opptre enda en gang. Han leste til klokka ble tre, da sovnet han. Tom kom ikke inn, han hadde nok sovnet ordentlig i stolen ute i den lille salongen, med TV-spillkontrollen på fanget.

"Nightwish"

There was this guy, stoned and drunk and very cute

Scars on his left forehand, piercings in his lip, nose and tounge

Good taste in music, pants below his boxers

Some of you will call him a loser or faker

But I think he was better than the rest

I held his hand, stroke his scars, he hugged me

...stupid me, today he won't remember me at all.

(And I hope no one who was there will ever read this.)

Navnløs fan fic, del 2

Å, jadda.


Rita ble sittende vridd i setet og stirre tilbake på bensinstasjonen hun nylig hadde forlatt helt til bilen rundet en sving, og hun ikke kunne se den lenger. Mens hun prøvde å unngå å tenke lengre enn den grøtete massen som en gang hadde vært hjernen hennes maktet, fisket hun opp mp3-spilleren sin fra bagen, og lot Bills stemme fylle ørene. Det gjorde godt for grøtmassen; etter et minutt eller to greide hun så vidt det var å samle tankene om én spesiell setning: ”Det var ham.” Mens hun hørte refrenget til Lass Uns Hier Raus, tenkte hun denne setningen om og om igjen, mimet den mens hun knep øynene igjen, som om hun forsøkte å gjøre den sannere enn den allerede var – men det gikk naturligvis ikke. Den var så sann som det gikk an. Det VAR ham; levende, ekte, naturlig: HAM.
Og hun hadde dratt av ham solbrillene og gitt ham en bok…
Hun skvatt til – solbrillene! Sakte rettet hun blikket ned mot hendene sine; hun var nesten redd for hva hun ville få se.
Der var de! Hun hadde tatt dem med seg! Bill Kaulitz’ solbriller – her, i hennes hånd!
Hun løftet dem opp til ansiktet, betraktet dem i alle mulige vinkler. De var hvite og ganske tykke med runde glass. Noen små diamanter skinte fra sidene på dem. ”Dior”, stod det. Selvsagt var det Dior… Hva ellers kunne man vente fra en rik, kjent tenåring i dagens Europa? Hun tenkte et øyeblikk. Skulle hun våge?
Hun gjorde det. Med skjelvende hender satte hun brillene på nesen. Siden det var natt, var det nesten umulig å se noe med dem på. De føltes litt for store, og altfor pyntede og prangende. På ingen måte en type solbriller hun ville ha kjøpt selv.
”Hvorfor har du på deg solbriller nå?” Det var moren hennes som spurte fra passasjersetet. Hun skvatt; hun hadde nesten glemt at foreldrene hennes også var i bilen.
”Eeeh, jeg ville bare prøve dem. Jeg… Jeg kjøpte dem på bensinstasjonen nå nettopp” Hun håpet av hele sin sjel at de to i forsetet aldri fikk undersøke brillene nærmere – det var bare for synlig at de ikke var kjøpt på en bensinstasjon, for ikke å snakke om at de aldri ville tro på at HUN syntes de var fine.
”Du får passe godt på dem, da, det er jo bare en uke siden du mistet de forrige”, svarte moren formanende.
Hun tok dem av seg igjen, og la dem i den innerste lommen i bagen sin, sammen med smykket hun hadde brukt i en musikkvideo hun hadde laget sammen med en venninne for tre år siden, og en gammel colakork hun hadde fått av en annen venninne på et kafébesøk for fire år siden. Hun kjente et lite stikk langt inne i mellomgulvet et sted da fingrene hennes rørte ved disse tilsynelatende ubetydelige gjenstandene. Hun hadde ikke snakket med disse venninnene på over et år.
Og hva med boka, da? Mannen som elsket Yngve, den beste boka hun hadde lest i sitt liv; ville han lese den? Nei, tenkte hun, litt irritert på seg selv. Så klart han ikke ville lese den! Han hadde mest sannsynlig bare kastet den i en søppeldunk på bensinstasjonen så fort hun hadde forsvunnet ut døra. Eller, vent! Nei, når hun tenkte seg om, så var jo Bill en snill og omtenksom fyr; om han ikke leste boka, så hadde han i hvert fall tatt den med seg. Han ville ikke kaste noe han fikk av en fan, uansett hvor usaklig og ubetydelig det var.

Navnløs fan fic, del 1

Jeg er tom for ideer om hva jeg skal blogge om, så jeg tenkte jeg kunne publisere første del av fan fic'en min... Enjoy (, May Lene).

Han skulle bare inn på bensinstasjonen i utkanten av Oberhausen for å kjøpe litt chips og en cola. Klokken var ett på natten, og han var sliten etter dagens konsert, samtidig som han så fram til morgendagens. Bill Kaulitz ble aldri lei av å synge for fansen sin; det var jo det som gjorde livet verdt å leve for ham.
Mens han sto der og gjennomsøkte butikkhyllen etter yndlingschipsen sin, hørte han plutselig et svakt, lite klynk til høyre for seg. Han snudde seg mot lyden, og fikk øye på ei jente omtrent på hans alder. ”Å, nei”, tenkte han, ”en fan. Vær så snill; ikke nå, jeg orker ikke hyling og skriking nå!”
Men i den tiden det tok ham å tenke dette, sto hun bare og så på ham med hånden for munnen. Det virket ikke som om hun hadde tenkt å begynne å hyle. Han stirret tilbake, uten helt å vite hvorfor. Han hadde vel sett nok fanjenter før, hadde han ikke?
Etter noen sekunder var det som om begge to nøyaktig samtidig våknet av en transe; Bill snudde seg en tanke fra henne, mot butikkhylla igjen, og prøvde å virke ”helt vanlig”, mens han i øyekroken så at jenta begynte å gå mot ham, sakte, i en slags svakt definert bue rundt hyllene. Han prøvde av all makt å la være å se direkte på henne, men det virket ikke som om det svekket målbevisstheten hennes; hun kom stadig nærmere, i den samme buen, men unektelig mot ham. Snart var hun to meter fra ham, og han kunne ikke lenger late som ingenting – han snudde seg mot henne og ranket seg i sin fulle høyde, i håp om at hun ville tro hun hadde sett feil, og at han ikke var Bill i Tokio Hotel, men en helt annen, og ganske skremmende gutt.
Hun snakket.
”Bill Kaulitz”, sa hun sakte. Det var verken et spørsmål eller et utrop, mer som en rolig og helt naturlig hilsen. Han rakk så vidt å registrere at aksenten hennes var nordisk; Danmark eller Sverige, om han skulle gjette, før han ble overrumplet av at hun strakte hånden opp mot ansiktet hans, tok tak i solbrillene han alltid hadde på seg når han var ute på ”vanlig gutt-oppdrag”, og trakk dem av ham. Øynene hennes uttrykte undring og besluttsomhet, som om hun hadde planlagt dette til hver minste detalj, men at hun ikke kunne tro at det virkelig skjedde.
Det skulle vise seg at Bill var veldig flink til å tolke øynene til denne jenta.
”Jeg har lyst til å gi deg noe”, sa hun plutselig. Hun snakket engelsk, og den nordiske aksenten ble enda tydeligere. Kanskje det var Norge eller Island?
Hun ble stående å se på ham, uten å gjøre noe. Ventet hun at han skulle si noe? Han var så dårlig i engelsk…
”OK”, sa han bare. Det var kanskje en smule uhøflig, men hva skulle han si? En jente, mest sannsynlig en fan, drog av ham solbrillene, helt rolig og behersket, og sa hun ville gi ham noe; selv for ham var dette uvanlig.
Hun stakk hånden ned i bagen sin – ”My Chemical Romance” stod det på den; var hun ikke en Tokio Hotel-fan likevel? – og trakk opp en middels tykk pocketbok. Hun rakte den mot ham, og han leste tittelen. ”Mannen som elsket Yngve” – den var heldigvis på tysk. Han tok imot den, mer forvirret enn noen gang.
”Les den”, sa hun, ”les den, den er veldig god”.
Så gikk hun. Bill ble stående inne på bensinstasjonen og se på at hun forvant rundt hjørnet. Like etterpå hørte han at en bil startet og kjørte vekk.
Hva var det egentlig som hadde skjedd nå?

The road forward, the light in the end

Greit nok.

Jeg skal til MOLDE i morgen, jeg spiser masse PAPADUMS (som en viss koselig, psykisk ustabil dame introduserte meg for for tre år siden), hører på NIGHTWISH, HIM og GÅTE og ser på HANNAH MONTANA og ZACK & CODY. Jeg har samlet over 70 BLOMSTER i sommer, og jeg trenger 30 TIL. Jeg har kjøpt et KULT og UPRAKTISK kjørt, og håret er KLIPPET og FARGET. Så fort PAKKEN fra DRAGENS HULE kommer i poster, skal jeg legge ut noen BILDER av meg selv. Det er jo ikke så OFTE at det skjer.

...

Skole på onsdag, btw. Jeg får se igjen noen personer, og jeg får se noen personer for første gang. Og jeg skal ikke ha matematikk. Og ikke fransk. Det blir trist. Ikke det at jeg liker matte og fransk, altså.

Love y'all.

I love

Hva tenker man på når man sitter helt alene på rommet sitt kl halv to på natta og hører på Nightwish?

Jeg tenker at jeg er en heldig jente. Jeg har gode venner, jeg har tak over hodet, jeg får mat hver dag, og jeg har en familie som elsker hverandre (stort sett).

Livet er egentlig veldig fint.

Vit at jeg tenker på deg!

Hvordan skal jeg klare å finne meg selv?

Jeg ser meg rundt, og den eneste personen jeg greier å finne, er Bill Kaulitz!

Natten kaller

Hvordan er livet til Animalphan akkurat nå?

La oss ta det punkt for punkt.

- Hun føler at hun elsker Tokio Hotel, og spesielt Bill, og at hennes lykke avhenger av at han enten forblir singel hele livet, eller blir sammen med henne

- Hun har litt lyst til å sove, men må bare se Monsoon på Svisj først.

- Hun er ganske glad for tiden.

- Hun gleder seg til framtiden, men er samtidig vettskremt.

- Hun føler seg litt ensom.

Sytalaust x 2

Det er sytalaust på fjellet. De siste fire dagene har jeg vært på toppen av to stykker. Det første var et fjell rett bak hytta vår i Oppdal. Det kunne blitt mange fine bilder av geiter og sauer og ørner og en innbilt hoggorm, men jeg glemte kameraet mitt. derfor ble det bare tre bilder.

Pappa og onkel ble med meg halvveis opp, men så gikk de bare fra meg. Synd for dem. Fjellheimen var fin.

1200 moh:

En fyr fra Holland hadde risset i en stein at han hadde vært der. Jeg ville også risse meg inn i en stein:

Fjelltur nummer to var min første tur på Freikollen. Var på tide, jeg har jo bodd på Frei i over seks år.

Se på den fine bekkken i skogen!:

Der er den: TOPPEN!:

Fin utsikt:

Onkel, tanta og pappa:

JA, jeg er sprek!!

Takk. Du gjorde livet mitt bra, nå er det bare å vente...

Musikkposten er ikke på vei lenger, det ble spontanabort. Dere kan se frem til en post om hva jeg har gjort i helga, den kommer i morgen (mest sannsynlig).

Jeg er glad i dere.

Trøtt

Jeg eeeeer så trøtt! har ikke vett til å legge meg tidlig...

Jeg må bare si at det innlegget om Piczo.. Det var FØR, ikke sant? To år siden.. Bare sånn at ingen er i tvil. OK, NOK OM DET!

Dette er siste dagen min på jobb! Det har vært fint å jobbe her, det har det virkelig. Men nå skal det bli godt å ha fri!

Lørdag om en uke har Ida-Marie bursdag, hun blir 7 år! Jeg har kjøpt et Hello Kitty-smykke til henne, håper hun liker det..

Har ingenting å skrive om... Kommer sterkere tilbake senere i dag, har en liten musikkpost på vei. ;]

Sjalabais!