Navnløs fan fic, del 2

Å, jadda.


Rita ble sittende vridd i setet og stirre tilbake på bensinstasjonen hun nylig hadde forlatt helt til bilen rundet en sving, og hun ikke kunne se den lenger. Mens hun prøvde å unngå å tenke lengre enn den grøtete massen som en gang hadde vært hjernen hennes maktet, fisket hun opp mp3-spilleren sin fra bagen, og lot Bills stemme fylle ørene. Det gjorde godt for grøtmassen; etter et minutt eller to greide hun så vidt det var å samle tankene om én spesiell setning: ”Det var ham.” Mens hun hørte refrenget til Lass Uns Hier Raus, tenkte hun denne setningen om og om igjen, mimet den mens hun knep øynene igjen, som om hun forsøkte å gjøre den sannere enn den allerede var – men det gikk naturligvis ikke. Den var så sann som det gikk an. Det VAR ham; levende, ekte, naturlig: HAM.
Og hun hadde dratt av ham solbrillene og gitt ham en bok…
Hun skvatt til – solbrillene! Sakte rettet hun blikket ned mot hendene sine; hun var nesten redd for hva hun ville få se.
Der var de! Hun hadde tatt dem med seg! Bill Kaulitz’ solbriller – her, i hennes hånd!
Hun løftet dem opp til ansiktet, betraktet dem i alle mulige vinkler. De var hvite og ganske tykke med runde glass. Noen små diamanter skinte fra sidene på dem. ”Dior”, stod det. Selvsagt var det Dior… Hva ellers kunne man vente fra en rik, kjent tenåring i dagens Europa? Hun tenkte et øyeblikk. Skulle hun våge?
Hun gjorde det. Med skjelvende hender satte hun brillene på nesen. Siden det var natt, var det nesten umulig å se noe med dem på. De føltes litt for store, og altfor pyntede og prangende. På ingen måte en type solbriller hun ville ha kjøpt selv.
”Hvorfor har du på deg solbriller nå?” Det var moren hennes som spurte fra passasjersetet. Hun skvatt; hun hadde nesten glemt at foreldrene hennes også var i bilen.
”Eeeh, jeg ville bare prøve dem. Jeg… Jeg kjøpte dem på bensinstasjonen nå nettopp” Hun håpet av hele sin sjel at de to i forsetet aldri fikk undersøke brillene nærmere – det var bare for synlig at de ikke var kjøpt på en bensinstasjon, for ikke å snakke om at de aldri ville tro på at HUN syntes de var fine.
”Du får passe godt på dem, da, det er jo bare en uke siden du mistet de forrige”, svarte moren formanende.
Hun tok dem av seg igjen, og la dem i den innerste lommen i bagen sin, sammen med smykket hun hadde brukt i en musikkvideo hun hadde laget sammen med en venninne for tre år siden, og en gammel colakork hun hadde fått av en annen venninne på et kafébesøk for fire år siden. Hun kjente et lite stikk langt inne i mellomgulvet et sted da fingrene hennes rørte ved disse tilsynelatende ubetydelige gjenstandene. Hun hadde ikke snakket med disse venninnene på over et år.
Og hva med boka, da? Mannen som elsket Yngve, den beste boka hun hadde lest i sitt liv; ville han lese den? Nei, tenkte hun, litt irritert på seg selv. Så klart han ikke ville lese den! Han hadde mest sannsynlig bare kastet den i en søppeldunk på bensinstasjonen så fort hun hadde forsvunnet ut døra. Eller, vent! Nei, når hun tenkte seg om, så var jo Bill en snill og omtenksom fyr; om han ikke leste boka, så hadde han i hvert fall tatt den med seg. Han ville ikke kaste noe han fikk av en fan, uansett hvor usaklig og ubetydelig det var.