Navnløs fan fic, del 1

Jeg er tom for ideer om hva jeg skal blogge om, så jeg tenkte jeg kunne publisere første del av fan fic'en min... Enjoy (, May Lene).

Han skulle bare inn på bensinstasjonen i utkanten av Oberhausen for å kjøpe litt chips og en cola. Klokken var ett på natten, og han var sliten etter dagens konsert, samtidig som han så fram til morgendagens. Bill Kaulitz ble aldri lei av å synge for fansen sin; det var jo det som gjorde livet verdt å leve for ham.
Mens han sto der og gjennomsøkte butikkhyllen etter yndlingschipsen sin, hørte han plutselig et svakt, lite klynk til høyre for seg. Han snudde seg mot lyden, og fikk øye på ei jente omtrent på hans alder. ”Å, nei”, tenkte han, ”en fan. Vær så snill; ikke nå, jeg orker ikke hyling og skriking nå!”
Men i den tiden det tok ham å tenke dette, sto hun bare og så på ham med hånden for munnen. Det virket ikke som om hun hadde tenkt å begynne å hyle. Han stirret tilbake, uten helt å vite hvorfor. Han hadde vel sett nok fanjenter før, hadde han ikke?
Etter noen sekunder var det som om begge to nøyaktig samtidig våknet av en transe; Bill snudde seg en tanke fra henne, mot butikkhylla igjen, og prøvde å virke ”helt vanlig”, mens han i øyekroken så at jenta begynte å gå mot ham, sakte, i en slags svakt definert bue rundt hyllene. Han prøvde av all makt å la være å se direkte på henne, men det virket ikke som om det svekket målbevisstheten hennes; hun kom stadig nærmere, i den samme buen, men unektelig mot ham. Snart var hun to meter fra ham, og han kunne ikke lenger late som ingenting – han snudde seg mot henne og ranket seg i sin fulle høyde, i håp om at hun ville tro hun hadde sett feil, og at han ikke var Bill i Tokio Hotel, men en helt annen, og ganske skremmende gutt.
Hun snakket.
”Bill Kaulitz”, sa hun sakte. Det var verken et spørsmål eller et utrop, mer som en rolig og helt naturlig hilsen. Han rakk så vidt å registrere at aksenten hennes var nordisk; Danmark eller Sverige, om han skulle gjette, før han ble overrumplet av at hun strakte hånden opp mot ansiktet hans, tok tak i solbrillene han alltid hadde på seg når han var ute på ”vanlig gutt-oppdrag”, og trakk dem av ham. Øynene hennes uttrykte undring og besluttsomhet, som om hun hadde planlagt dette til hver minste detalj, men at hun ikke kunne tro at det virkelig skjedde.
Det skulle vise seg at Bill var veldig flink til å tolke øynene til denne jenta.
”Jeg har lyst til å gi deg noe”, sa hun plutselig. Hun snakket engelsk, og den nordiske aksenten ble enda tydeligere. Kanskje det var Norge eller Island?
Hun ble stående å se på ham, uten å gjøre noe. Ventet hun at han skulle si noe? Han var så dårlig i engelsk…
”OK”, sa han bare. Det var kanskje en smule uhøflig, men hva skulle han si? En jente, mest sannsynlig en fan, drog av ham solbrillene, helt rolig og behersket, og sa hun ville gi ham noe; selv for ham var dette uvanlig.
Hun stakk hånden ned i bagen sin – ”My Chemical Romance” stod det på den; var hun ikke en Tokio Hotel-fan likevel? – og trakk opp en middels tykk pocketbok. Hun rakte den mot ham, og han leste tittelen. ”Mannen som elsket Yngve” – den var heldigvis på tysk. Han tok imot den, mer forvirret enn noen gang.
”Les den”, sa hun, ”les den, den er veldig god”.
Så gikk hun. Bill ble stående inne på bensinstasjonen og se på at hun forvant rundt hjørnet. Like etterpå hørte han at en bil startet og kjørte vekk.
Hva var det egentlig som hadde skjedd nå?