SPRING NICHT
"Ta den!”
For sent… Ballen fløy over hodet på Mira og smalt rett i veggen.
”Tosk!”, skrek Morten ut, og spurtet forbi henne for å gripe tak i ballen igjen. Mira himlet med øynene og ristet på hodet. Hvorfor skulle hun bry seg om en ball? Hadde det noen betydning for hennes liv hvilket mål den ballen gikk inn i?
Nei… Det eneste som betydde noe for henne, var Bill. For dem som hang med på Tokio Hotel-trenden, hørtes dette muligens helt tragisk ut. Men for henne var det sant. Det gikk ikke en dag, en time eller et minutt uten at hun tenkte på Bill Kaulitz. Hun hørte stemmen hans 24/7, enten i form av musikken til Tokio Hotel, eller inne i sitt eget hode, hvor han snakket til henne, fortalte henne hvor mye hun betydde for han og hvor mye han elsket henne. Hun var ikke bare betatt av ham, hun var forelsket i ham… Hun elsket ham.
Spesielt i gymtimene var hun helt i sin egen verden. Gym var et fag som ikke vekket noen interesse i henne over hodet. Derfor drømte hun seg bort, til Bill, eller hun drømte HAN til HENNE. Plutselig kom han inn gjennom døra til idrettshallen, smilte og vinket, og siden Miras lag var én for lite, kastet han seg inn i spillet sammen med dem. De vant selvfølgelig overlegent. (I hennes fantasi, ja, hun visste naturligvis ikke hvem som egentlig vant.) Etter gymtimen gikk de hånd i hånd opp til skolen, hvor folk glodde og hvisket: ”Hvem er det? Er det han fra Tokio Hotel?”. Ikke det at det betydde noe for henne. Hun elsket Bill, og folk kunne hate ham for hennes del.
Ja, slik gikk dagene forbi for Mira. Hun drømte om Bill, og hun snakket om ham til alle hun kjente. Alle rundt henne visste at hun var besatt av Tokio Hotel. Ikke alle visste at hun var forelsket i Bill. Og ingen visste at hun elsket ham. Hun ville aldri si det til noen. Det var hennes hemmelighet.
7. april 2008. Tokio Hotel spilte i Oslo Spektrum. Mira sto selvfølgelig på første rad. Hun hadde lugget utenfor i tre døgn, men likevel smilte hun. Hun følte seg topp. Konserten var helt utrolig, mye bedre enn hun hadde forestilt seg. Og snart kom yndlingssangen hennes.
”Neste sang er Spring Nicht”, annonserte Bill på tysk gjennom hylene fra ville fanjenter. Akkordene fløt ut av Toms gitar, og Bill startet å synge: ”Über den Dachern es ist so kalt und so still…” Hun greide ikke lenger å holde tårene tilbake. Og rett før siste refreng skjedde det; Bill så ned på henne, og rakte ut hånden.
”Nimm meine hand, wir fangen nochmal an …” Hendene deres berørte hverandre et kort sekund. ”Spring nicht!” Han snudde seg og sprang opp på toppen av scenen igjen. Øyeblikket var over.
Hjemme igjen. Hun følte seg helt tom. Hun hadde sett Bill, hun hadde hørt ham synge, og han hadde til og med tatt på henne. ”Dette er det nærmeste jeg noen gang vil komme å være med ham”, tenkte hun. Med skjelvende fingre grep hun etter lommekniven som tilfeldigvis lå på nattbordet hennes…
--------------------
De fant henne på sengen to timer senere. Foran henne sto det et stativ med et lite kompaktkamera. Det var slått på. Det lå kun ett bilde på det, et bilde som forestilte Mira, livløs, med en blodig arm og to brev liggende foran seg. Scenen foran henne på sengen hadde ikke forandret seg det slag siden bildet ble tatt, tenkte Miras mor, kanskje bortsett fra at blodet på armen nå var størknet. Nå kunne man tydelig se at kuttene dannet fire bokstaver; B-I-L-L. Hun hadde også kuttet over begge pulsårene sine. Det hvite lakenet var gjennomtrukket med blod. Mens moren sto stivnet og stirret ned på sengen, hadde faren tatt opp brevene som hadde ligget ved siden av Miras kropp. På det ene stod det ”Mamma og pappa”. På det andre stod det ”Bill Kaulitz”, etterfulgt av en tysk adresse. Dette var det også satt frimerke på. Han åpnet det første brevet, mens moren leste over skulderen hans.
Kjære mamma og pappa.
Unnskyld. Jeg vet at dere aldri ville at det skulle ende sånn. Men jeg var så dum, jeg ble altfor oppslukt i en drøm som aldri ville bli sann. Jeg kan ikke leve lenger sånn som dette. Jeg håper at dere en dag vil tilgi meg og forstå. Dere har det bedre uten meg, og jeg har det bedre der jeg er nå.
Vær så snill og legg bildet jeg har tatt ut på forumet mitt. Jeg vil ikke at noen andre der skal ende opp sånn som meg.
Jeg vil også at dere skal poste brevet jeg har skrevet til Bill. Jeg vet at det er langt fra sikkert at han noen gang leser det, men jeg vil prøve.
Takk for at dere har passet på meg og vært glad i meg i 17 fine år. Dere vil alltid være de beste foreldrene i verden.
Deres Mira, som lever i hjertene deres for alltid.
”Vi må poste det”, så Miras mor gråtkvalt, ”Vi må gjøre det, det var hennes siste ønske.” ”Vi poster det ikke”, svarte faren, ”Vi drar til Tyskland. Når datteren vår har gjort noe så fatalt på grunn av denne gutten, skal vi være helt sikre på at han får vite om det.”
----------------------
Tre dager senere landet Miras foreldre lander i Hamburg. De siste dagene hadde de ringt rundt til alle som hadde noe med Tokio Hotel å gjøre, uten hell. Managementet sa de ikke kunne gjøre noe for at de skulle få møte dem, og guttene selv var det umulig å få tak i. De måtte rett og slett bare møte opp utenfor guttenes hotell, og håpe på at de fikk levert brevet på den måten. Det var ikke lett, med tanke på at femti ville jenter sto foran dem, og de ville neppe flytte seg før guttene i bandet var over alle hauger.
”Hvis jeg går inn på hotellet og later som jeg vil ha et rom”, sa Miras mor til faren, ”da har jeg kanskje større sjanse for å få snakket med dem.
”Vet du hvordan de ser ut, egentlig?”, spurte Miras far skeptisk. Moren tenkte seg om.
”Nei”, svarte hun. Med et bestemt uttrykk gikk hun vekk fra jentene og begynte på en rundtur rundt hotellet. Etter litt tid fikk hun øye på en liten bakdør. Utenfor sto det en ung gutt med kelneruniform og røyket.
”Hva gjør du?”, spurte han overrasket da Miras mor skulle til å åpne døra.
”Jeg leverer kylling her. Og jeg fikk beskjed av sjefen min om å dra tilbake og sjekke om jeg tilfeldigvis hadde levert noe kjøtt som er fordervet. Det kan være farlig om noen av gjestene får det i seg.”
”Åja!”, svarte gutten forvirret, ”Ja, så klart!” Flaks at dette var kjøkkeninngangen!, tenkte moren mens hun diskré listet seg mellom alle kokkene og kelnerne i det gigantiske hotellkjøkkenet. Snart var hun ute i restauranten, og med litt list kom hun seg uten problemer ut i resepsjonen. Det sto en meget strengt utseende mann bak den, og han snakket med en kraftig kar som snakket bryskt og gestikulerte mot heisen og videre mot ytterdøren. Han kunne minne om en livvakt. Etter et minutt eller to snudde han, og satte kursen mot heisen, hvorpå jentene på utsiden av døren straks begynte å skrike vilt. Miras mor gikk resolutt bort til resepsjonen.
”Kan jeg få bestille et rom til meg og min mann? Vi skal ikke ha en suite, men det skal være større enn et vanlig tomannsrom. Helst dobbeltseng, men heller enkeltsenger enn en suite. Vi skal ikke ha badekar, det må være dusj. Og vinduene må vende ut mot bakgården. Ikke røyking heller, takk!”, sa hun på engelsk.
”Å, jeg… Jeg vet ikke om vi har et sånt rom ledig med det første”, sa mannen usikkert. Han var visst ikke så streng lenger nå.
”Er ikke dette det beste hotellet i byen, da? Eller tar jeg feil?”
”Nei, absolutt ikke, frue, men det er bare det at det kan være ganske vanskelig å finne et så spesifikt rom akkurat på minuttet, vi har så mange gjester til enhver tid, forstår De…”
*Pling!*
Heisen gikk opp, og ut kom fire unge gutter. De to første var tettbygde og muskuløse, den ene hadde langt hår. Den tredje var veldig høy og sannsynligvis tynn, men det var vanskelig å se under de store klærne. Han hadde langt hår som så ut som det var flettet på en eller annen måte. Den siste gutten som kom ut av heisen, hadde moren til Mira et øyeblikk vanskelig for å tro på at var en gutt. Han var også veldig høy og tynn, og liknet veldig mye på den forrige gutten, men likevel var han totalt annerledes. Håret hans var langt og svart med hvite striper, og neglene hans var lakket og stelt med så de skinte. Han bar på en hvit bag som så ut som den tilhørte en jente. Hylene fra jentene utenfor var nå umulig å overse, de gikk mellom marg og bein. Det måtte være dem. Med bestemte skritt gikk Miras mor bort til guttene, og blokkerte veien mot døren, så de måtte stoppe. Mannen som så ut som en livvakt, gikk mot henne og skulle til å gripe henne i armen, men hun holdt hånden utålmodig mot han, og fikk han til å stanse.
”Jeg skal ikke angripe dem eller noe. Jeg bare lurer på hvem av dere som er Bill Kaulitz”, sa hun på sin gebrokne tysk. Det var en stund siden hun hadde tatt tysktimer.
”Det er meg”, sa gutten med jenteveska.
”Jeg skal gi deg dette brevet”, sa hun til han, og holdt Miras brev fram mot ham, ”Det er fra min datter. Hun er død.”
Uten et ord til snudde hun, og gikk ut hovedinngangen. Bill så på brevet, og lurte på hva som fikk en mor til å møte opp på et hotell fullt av ville fans en tirsdags morgen, og så langt hjemmefra. Dømt ut ifra aksenten var hun definitivt ikke fra Tyskland.
”Du får lese det når vi kommer ut i bussen”, sa livvakten, som het Saki, ”Vi har ikke tid nå.”
---------------------------
Men Bill ville ikke lese brevet i bussen, med de andre guttene i bandet rundt seg. Han ventet til kvelden, etter konserten, da han var alene i senga si. De andre satt på stua og spilte Playstation, men han var ikke i humør til det nå. Han hadde på følelsen av at dette brevet var viktig.
Kjære Bill.
Du kjenner meg ikke, og jeg tror at nettopp det er grunnen til at du leser dette brevet nå. Jeg er fullt klar over at det er titusenvis av jenter i verden som forguder deg og elsker deg, men likevel vil jeg gi deg dette brevet. Jeg ble altfor oppslukt av deg, Bill. Altfor fortapt. Jeg greide ikke lenger å leve med det. Verden er så slem noen ganger, og mot meg var den grusom. Jeg elsket deg, og vil alltid elske deg, men du kommer ikke en gang til å huske hva jeg heter, hvis du i det hele tatt leser dette. Jeg vil ikke at noen skal gjøre som meg, det ville blitt altfor meningsløst. Det er bare jeg som er dum nok til å vie livet mitt til en drøm som aldri vil gå i oppfyllelse.
Du husker det garantert ikke, men vi har nesten møttes en gang. På konserten deres i Oslo, under Spring Nicht, rett før siste refreng. Du så på meg, og hendene våre rørte hverandre et kort øyeblikk. Det er til evig tid det lykkeligste øyeblikket i hele mitt liv.
Jeg håper du en dag blir lykkelig med en jente du elsker, og som fortjener din fantastiske godhet. Tusen takk for alt, Bill.
Mira.
Bill brettet sammen brevet, og la det i skuffen i nattbordet sitt. Så slo han på iPoden sin, og satte på en av sine egne sanger, Spring Nicht. Han husket den jenta… Hun var den peneste han noen gang hadde sett. Det var derfor han hadde sett på henne, og tatt på henne. Hun hadde helt rett; verden var slem noen ganger. Av og til så slem at man skulle ønske man var en helt vanlig gutt i stedet for en verdensberømt sanger.
~SLUTT~
Jeg er langt fra sikker på om det er sant, men jeg har lest noen rykter om at det var ei jente som faktisk gjorde dette; tok livet sitt fordi hun aldri kunne få Bill. Det er fint å ha drømmer, men når man har en så urealistisk drøm som denne, bør man kunne reflektere litt mer enn som så, synes jeg. Bill er helt fantastisk, og jeg håper jeg får møte ham en dag, men jeg prøver å ha et realistisk syn på hele greia. Helt sant!
Skal godt gjøres å ikke bli sjarmert... *sukk*
