Jepp.

Så sitter vi her og er ferdig med kjemitentamen, også er russetida igang. Deilig? Litt, kanskje. Skal bare pimpe opp buksa (med tusj og buttons, merkene er stygge) og vente til Jan kommer med giga-TVn sin, så er jeg off til byen. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å drikke så ofte som seg hør og bør i russetida, med min alkoholtoleranse og evne til å sovne, men det tar vi som det kommer. Det viktigste er at jeg koser meg, eller hva? Jeg skulle hatt et kamera, men jeg skulle jo hatt så mye rart..

My scars remind me that the past is real.

I tear my heart open
I sew myself shut
My weakness is that I care to much
And my scars remind me that the past is real
I tear my heart open just to feel.

I'm drunk and I'm feeling down
And I just wanna be alone
I'm pissed, 'cause you came around, why don't you just go home?
Cause I channeled all your pain
And I can't help you fix yourself
You're making me insane
All I can say is...

I tear my heart open, I sew myself shut
And my weakness is that I care too much
And our scars remind us that the past is real
I tear my heart open just to feel

I tried to help you once
Against my own advice
I saw you going down
But you never realized
That you're drowning in the water
So I offered you my hand
Compassion's in my nature
Tonight is our last stand

I'm drunk and I'm feeling down
And I just wanna be alone
You shoulda never come around
Why don't you just go home?
Cause you're drowning in the water
And I tried to grab your hand
I left my heart open
But you didn't understand
But you didn't understand

Go fix yourself
I can't help you fix yourself
But at least I can say I tried
I'm sorry but I gotta move on with my own life




<3<3<3

Red Jumpsuit Apparatus.

Jeg vet ikke helt hva læreren snakker om, men det er sikkert viktig. Jeg har heldags i kjemi på torsdag, men jeg har likevel ikke åpnet kjemiboka én gang i løpet av helga. Jeg kjenner at jeg er klar for 17 dager fyll og fanteri, og at jeg gleder meg til tungepiercingen gror. Jeg føler at jeg gjentar meg selv, men likevel må jeg si at livet virkelig er herlig.

Cyanid, karbondioksid, hydrogenperoksid, manganat, svovelsyre, eddiksyre.

(Jeg tror læreren snakker om kunst. Han sier vi ikke skal gå gjennom livet å se på en sånn elg i solnedgang. WTF?)

Au.

Jeg greier (nesten) ikke å spise, det gjør vondt i tunga mi. Den er øm og den svir. Helvete.

Ka ska æ si?

Skjer mye på skolen for tiden. På mandag skal jeg framføre særemnet mitt, og på torsdag er det heldags i kjemi. Tirsdag og onsdag uka etter skal vi framføre oppgave i historie og filosofi også. Men har ikke russetida starta for lengst innen den tid? Jo, det har den. Tida går fort, så fort at jeg ikke rekker å skrive mer. Jan og jeg skal nemlig på kino og se Yatzy nå. Vi har begge lest boka, og gleder oss til å se filmatiseringen.

GO ÆLG!

And I think I'll blow my brains against the ceiling..

Wanted: Nytt kamera og evnen til å blogge. Begge deler ble på en måte ta fra meg for rundt to måneder siden.

Jeg kunne ha beskrevet "skolefesten" på fredag med ord, men jeg gidder på en måte ikke. Det var gøy, og trenger ikke dokumenteres.

Vi gleder oss til russetida.

It's something unpredictable, but in the end it's right...

...I hope you had the time of your life.

Sett bort ifra at spesielt Annelise, Tina og jeg har relativt veldig dårlige minnner med denne sangen, liker jeg den veldig godt. Og akkurat nå tror jeg at jeg står ovenfor min "time of my life". Om to måneder er det slutt, men før det er det russetid, og det blir sommer, det blir sol, det blir kjæresten min og alle vennene mine. Skolen setter selvfølgelig alt i et seriøst perspektiv, men jeg lar den ikke ødelegge. Skolen er jo tross alt limet som holder oss sammen, stort sett. Når skolen slutter, spres vi for alle vinder. Jeg kjenner at jeg gruer meg. Men vi må jo bare fortsette. Kan ikke stoppe nå.

Hva tenker du om at skolen snart er slutt?

Back to normal.

Etter ti dager der natt var dag og dag var natt, og alle hjerter gledet seg, er det på samme tid en skuffelse og en lettelse å komme tilbake på skolen. En smule redusert etter bare to timer søvn, men jeg klager ikke. Det er fint å se at folk greier seg uten meg (?), og at sola fortsatt skinner. Det at jeg har begynt å skrive bare tull, får være en annen sak.

Nå lurer jeg på om jeg skal gå i kantina og kjøpe baguett. Sjokk at jeg har fri i norsk, og at alle klassevennene mine er forduftet. Føler meg litt alene. Men jeg klager ikke.

"Hjernen er alene"

Har fått forespørsel om å legge ut novella mi fra norsktentamen. So here we go..

^^, sier:
Vi kan ikke være venner lenger.

Mini-Agnete sier:
Hvorfor ikke?

^^, sier:
Du har løyet for meg. Alt det med anoreksi, selvkutting, og at du er forelsket i meg? Du sa det jo selv – det var løgn! Det at du kutter deg – du gjorde det bare for å få oppmerksomhet fra meg! Du sa det: ’Jeg ville at du skulle se det’, husker du ikke?

Mini-Agnete sier:
Men jeg mente det ikke sånn!

^^, sier:
Jeg vil ikke diskutere med deg, vi er ferdig nå, face it!

Jeg greide ikke mer. Jeg lukket samtalevinduet og logget av. Jeg hadde ikke sett henne ansikt til ansikt på over to uker, og nå var vi ikke venner lenger. Det gjorde vondt. Fryktelig vondt.

Hva var det som hadde gått galt? Var alt på grunn av den MSN-samtalen vi hadde hatt for noen dager siden? Trodde hun at alt jeg hadde sagt da var løgn? Det var jo ikke det!

Jeg bladde opp i loggen for å finne den samtalen. Måtte sjekke. Hva var det egentlig jeg hadde sagt?

^^, sier:
Ikke tro jeg er naiv! I dusjen på treningssenteret... Kutt opp langs leggene... Jeg liker det dårlig, svært dårlig!

Mini-Agnete sier:
Jeg vet at du gjør det.

^^, sier:
Jeg mener ikke å kjefte, det må du vite, men jeg er ikke så naiv som du kanskje tror.

Mini-Agnete sier:
Jeg visste at du så det.
Jeg VILLE at du skulle se det.

^^, sier:
Så jeg skulle bli kvalm?

Mini-Agnete sier:
Nei.
Jeg kan si dette nå, for det er ikke sånn jeg tenker lenger.

^^, sier:
Men du tenker ikke normalt heller!

Nei, jeg gjorde vel ikke det. Men jeg hadde ikke ment at jeg kun gjorde det for oppmerksomhet. Men det trodde hun. Slik hadde hun oppfattet det. Hun trodde at jeg hadde kuttet opp leggene mine kun for at hun skulle se det. Det hørtes sånn ut i samtalen også. Jeg innså det nå. Åh, hadde vi bare stått ansikt til ansikt under den samtalen! Jeg hatet det faktum at vi ikke hadde sett hverandre i øynene da vi sa disse tingene til hverandre. Jeg hatet det faktum at alt hadde foregått over nett. Jeg hatet det faktum at vi begge var så fordømt feige.

Og samtalen ble verre. Ettersom jeg leste gjennom den, forsto jeg hvorfor hun nå ville kutte meg helt ut. At jeg hadde fått anoreksi for å tiltrekke meg oppmerksomhet – ja, det var delvis sant, men hele begrunnelsen var så mye mer nyansert, så mye mer kompleks… Om jeg bare hadde fått en ny sjanse; f2f, irl. Men det var for sent, så altfor sent. For sent for tilgivelse fra henne, men ikke for sent for å sørge, for å savne, lengte… Jeg vet ikke om jeg hadde gått så langt som til å elske henne, men det var uansett ikke langt unna.

Jeg kjente at jeg måtte ut. Kjente at veggene på kjøkkenet trakk seg sammen rundt meg, kjente at selv om sommernatta var varm og luftig, så var rommet trangt og kaldt. Jeg måtte ut, jeg fikk ikke puste – jeg måtte ned til havet. Jeg greide ikke mer av PC-en min, jeg hadde lyst til å slenge den ut av vinduet, så den smadret mot grusen foran inngangsdøra i fem hundre millioner biter. Men selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Jeg lot den bare ligge, påslått, men i sovemodus, på kjøkkenbordet, og så sprang jeg. Rasket med meg mobilen, slang på meg sko nede i gangen, og spurtet over grusen og ut på veien. Det var helt folketomt, som forventet klokken ett på natta i et byggefelt fylt med barnefamilier. Og jeg fortsatte å springe, til veien stoppet og gikk over i skog. Jeg var nær ved å krasje i flere trær, og langt der framme så jeg et rådyr som rykket til og spratt ut av stien. Overalt var det blåbær, og overalt så jeg insekter og mose, jeg så blomster og et par tomme ølflasker. Det var så grønt, det var så mange intense lukter, og jeg innså at jeg ikke hadde vært her i skogen på mange måneder, selv om været hadde vært så fint som noen gang.

Det tok mindre enn tre minutter å rase gjennom skogen, og med ett var jeg på stranda. Den lille vågen gapte imot meg, og det var fjære. Steinene lå nakne i over tjue meter bortover, til de nesten gikk over i leire og de første små bølgene slukte dem. Jeg ble helt overveldet av hvor vakkert det var – bruset fra bølgene, de store trærne i strandkanten, de høye svabergene og den skyfrie sommernatthimmelen. Og hvor hadde jeg vært de siste månedene, hvorfor hadde jeg ikke oppsøkt dette kunstverket før, hvordan kunne jeg ikke ha visst om dette nydelige stedet? Jeg hadde jo så klart vært her før, men aldri alene, og aldri om natta. Aldri før hadde jeg vært tristere, og aldri før hadde jeg følt meg mer velkommen noe sted. Jeg følte meg i ett med verden. Og med den svake brisen ruskende i håret og alle naturens lukter i nesen, satte jeg meg ned på en stor kampestein litt utpå stranda. Jeg så utover vågen, før jeg begravde hodet i de spinkle armene mine, som var fulle av gamle sår og kutt. Og gråt.

Påskepåskepåske.

Påskeferien har begynt. Hittil har den kun bestått av spising, filmtitting og soving (OK, litt mer enn det, da, men sånn stoort sett..). Selvfølgelig ikke alene, da.

I morgen drar vi hjem til meg for å gjøre enda litt mer soving og spising og filmtitting og sånn. Happy happy happy times.

På fredag skulle alle få tilbake norsktentamen sin. Alle unntatt meg. Hvorfor? Vel, mr. Kammerset hadde visst blitt så fascinert av novella mi at han ville låne den over påske for å diskutere den med kollegaene sine (tror jeg det var..). Jepp.. Og hva tenker jeg om det? Vel, jeg tenker at jeg er veldig spent på hva han har å si.

HA EN FORTREFFELIG PÅSKE, ALLE SAMMEN! *hugs&kisses*

1. april er blæh

Jeg har en intens motvilje til konseptet med aprilsnarr. Jeg hater å bli lurt, hater at folk ler av meg, også er det bare for dumt. Ingen har heldigvis prøvd å lure meg enda... Håper det fortsetter sånn. (Noe det helt sikkert ikke gjør, men la gå.)

Ellers er jeg hjemme tidlig i dag pga heldags i norsk hovedmål. Jeg fikk skrive novelle, noe som kan slå begge veier, iom at novellene mine har en tendens til ikke å bli forstått av lærere. Men OK.

Nå skal jeg se om jeg får skrevet litt på nynorskstilen som skal leveres på fredag, før jeg får besøk av Jan. Onsdag har visst blitt fast besøksdag for oss. Ikke at jeg klager. Tvert imot.