"Hjernen er alene"

Har fått forespørsel om å legge ut novella mi fra norsktentamen. So here we go..

^^, sier:
Vi kan ikke være venner lenger.

Mini-Agnete sier:
Hvorfor ikke?

^^, sier:
Du har løyet for meg. Alt det med anoreksi, selvkutting, og at du er forelsket i meg? Du sa det jo selv – det var løgn! Det at du kutter deg – du gjorde det bare for å få oppmerksomhet fra meg! Du sa det: ’Jeg ville at du skulle se det’, husker du ikke?

Mini-Agnete sier:
Men jeg mente det ikke sånn!

^^, sier:
Jeg vil ikke diskutere med deg, vi er ferdig nå, face it!

Jeg greide ikke mer. Jeg lukket samtalevinduet og logget av. Jeg hadde ikke sett henne ansikt til ansikt på over to uker, og nå var vi ikke venner lenger. Det gjorde vondt. Fryktelig vondt.

Hva var det som hadde gått galt? Var alt på grunn av den MSN-samtalen vi hadde hatt for noen dager siden? Trodde hun at alt jeg hadde sagt da var løgn? Det var jo ikke det!

Jeg bladde opp i loggen for å finne den samtalen. Måtte sjekke. Hva var det egentlig jeg hadde sagt?

^^, sier:
Ikke tro jeg er naiv! I dusjen på treningssenteret... Kutt opp langs leggene... Jeg liker det dårlig, svært dårlig!

Mini-Agnete sier:
Jeg vet at du gjør det.

^^, sier:
Jeg mener ikke å kjefte, det må du vite, men jeg er ikke så naiv som du kanskje tror.

Mini-Agnete sier:
Jeg visste at du så det.
Jeg VILLE at du skulle se det.

^^, sier:
Så jeg skulle bli kvalm?

Mini-Agnete sier:
Nei.
Jeg kan si dette nå, for det er ikke sånn jeg tenker lenger.

^^, sier:
Men du tenker ikke normalt heller!

Nei, jeg gjorde vel ikke det. Men jeg hadde ikke ment at jeg kun gjorde det for oppmerksomhet. Men det trodde hun. Slik hadde hun oppfattet det. Hun trodde at jeg hadde kuttet opp leggene mine kun for at hun skulle se det. Det hørtes sånn ut i samtalen også. Jeg innså det nå. Åh, hadde vi bare stått ansikt til ansikt under den samtalen! Jeg hatet det faktum at vi ikke hadde sett hverandre i øynene da vi sa disse tingene til hverandre. Jeg hatet det faktum at alt hadde foregått over nett. Jeg hatet det faktum at vi begge var så fordømt feige.

Og samtalen ble verre. Ettersom jeg leste gjennom den, forsto jeg hvorfor hun nå ville kutte meg helt ut. At jeg hadde fått anoreksi for å tiltrekke meg oppmerksomhet – ja, det var delvis sant, men hele begrunnelsen var så mye mer nyansert, så mye mer kompleks… Om jeg bare hadde fått en ny sjanse; f2f, irl. Men det var for sent, så altfor sent. For sent for tilgivelse fra henne, men ikke for sent for å sørge, for å savne, lengte… Jeg vet ikke om jeg hadde gått så langt som til å elske henne, men det var uansett ikke langt unna.

Jeg kjente at jeg måtte ut. Kjente at veggene på kjøkkenet trakk seg sammen rundt meg, kjente at selv om sommernatta var varm og luftig, så var rommet trangt og kaldt. Jeg måtte ut, jeg fikk ikke puste – jeg måtte ned til havet. Jeg greide ikke mer av PC-en min, jeg hadde lyst til å slenge den ut av vinduet, så den smadret mot grusen foran inngangsdøra i fem hundre millioner biter. Men selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Jeg lot den bare ligge, påslått, men i sovemodus, på kjøkkenbordet, og så sprang jeg. Rasket med meg mobilen, slang på meg sko nede i gangen, og spurtet over grusen og ut på veien. Det var helt folketomt, som forventet klokken ett på natta i et byggefelt fylt med barnefamilier. Og jeg fortsatte å springe, til veien stoppet og gikk over i skog. Jeg var nær ved å krasje i flere trær, og langt der framme så jeg et rådyr som rykket til og spratt ut av stien. Overalt var det blåbær, og overalt så jeg insekter og mose, jeg så blomster og et par tomme ølflasker. Det var så grønt, det var så mange intense lukter, og jeg innså at jeg ikke hadde vært her i skogen på mange måneder, selv om været hadde vært så fint som noen gang.

Det tok mindre enn tre minutter å rase gjennom skogen, og med ett var jeg på stranda. Den lille vågen gapte imot meg, og det var fjære. Steinene lå nakne i over tjue meter bortover, til de nesten gikk over i leire og de første små bølgene slukte dem. Jeg ble helt overveldet av hvor vakkert det var – bruset fra bølgene, de store trærne i strandkanten, de høye svabergene og den skyfrie sommernatthimmelen. Og hvor hadde jeg vært de siste månedene, hvorfor hadde jeg ikke oppsøkt dette kunstverket før, hvordan kunne jeg ikke ha visst om dette nydelige stedet? Jeg hadde jo så klart vært her før, men aldri alene, og aldri om natta. Aldri før hadde jeg vært tristere, og aldri før hadde jeg følt meg mer velkommen noe sted. Jeg følte meg i ett med verden. Og med den svake brisen ruskende i håret og alle naturens lukter i nesen, satte jeg meg ned på en stor kampestein litt utpå stranda. Jeg så utover vågen, før jeg begravde hodet i de spinkle armene mine, som var fulle av gamle sår og kutt. Og gråt.